Bokashi reddet den umulige vekstplassen!

I skogen på en fjellknaus i Oslo-fjorden er jordlaget tynt og tørt, tett og kompakt, mettet og dekket av røtter og barnåler. I mars 2017 forsøkte vi å redde den jorden med organisk materiale, bokashi og biokull. Slik gikk det. 

Resultatet

August 2017. Det gikk! Fra den fortapte vekstplassen i skogkanten rett bak huset har vi plukket ruccola og kinesisk gressløk i hele ferien. Rett ved spiseplassen, bare å strekke ut hånda. Pipeløken er også snart klar. Herlig!

Vill-ruccola og gressløken er stauder, så de satser vi på at kommer vel så sterkt tilbake til neste år og året etter der. Pipeløken er ettårig, men ettersom ruccolaen ble så god, strødde vi utover noen ruccolafrø innimellom pipeløken også for et par uker siden. Og nå vokser den så det knaker – i bokashi-reddet jord på en vekstplass i hagen der vi aldri har fått noe til å gro før. Slik reddet vi den umulige vekstplassen med bokashi:

Redningsaksjonen

Mars 2017. Vi bor på en skogkledt fjellknaus ved fjorden. Det tynne jordlaget består av tett, leiraktig skogbunn gjennomvevet av små røtter. Vi har bygd kjøkkenhage i høyden, av doble pallekarmer rett på bakken, og dyrker med jord som vi lager av løv og annet hageavfall, tang og bokashi. Det fungerer utmerket. Men i skogen, nede ved huset har en optimistisk sjel en gang bygd opp et nydelig terrassebed i stein. Oss bekjent har det aldri vokst noe der. Vi gjorde et forsøk en gang for lenge siden: gravde ut litt av den opprinnelige jorden, fylte på med noe kjøpejord og kukompost fra et hagesenter og stakk ned noen blomsterløker. Det ble ingen suksess. Men nå har vi bokashi! Vi prøver igjen.

Redningsaksjon med bokashi

Denne gangen graver vi ned til fjellet. Det er ikke dypt, drøyt 25 cm, kanskje. Vi får dyrke deretter. Vi hakker over røtter, rister jorden av de verste av dem og sorterer dem ut, de tynneste spar vi med, sammen med jord og barnåler, og legger alt sammen  i sekker og store murerbøtter utenfor bedet sålengs.

Papp og aviser i bunnen

Når vi har gravd ut det aller meste, dekker vi bunnen av bedet og opp langs sidene med papp og aviser. Gjerne to–tre oppå hverandre. På denne måten håper vi å kvele de svakeste røttene og vinne litt tid fra de andre. Papiret løser seg opp etterhvert og slipper marker og mikroorganismer igjennom.

Og så bygger vi jord: Vi bygger opp bedet med organisk materiale. I mars har vi ikke planterester, ugress eller gressklipp, men vi har noen sekker løv fra i høst – og halm fra hønsehuset. Vi starter med det.

Organisk materiale. Biokull. Jord

Hønsemøkk er sterke saker; den inneholder veldig mye nitrogen og dessuten en bakterieflora som gjør at møkka helst skal kompostere i to år, har vi hørt, før man dyrker i den. Vi bruker bokashi i hønsehuset (og har lagret halmen i en sekk med fermentert bokashi og jord). Det tenker vi at kan påvirke bakteriafloraen og påskynde omdaningsprosessen noe, men vi legger likevel hønsehalmen nederst. Vi dyrker ikke direkte i hønsemøkk fra sist høst.

Biokull ladet med bokashivæske. Vinterens overskudd av bokashivæske har vi helt i en kasse med knust biokull/grillkull på terrassen. Nå topper vi laget, går “all in” med det beste vi  har og tømmer bokashi-ladet biokull i skogsbedet.

Deretter tømmer vi på en del av den gamle jorden. Det er jo den vi skal redde! Vi vil skape en porøs og levende jord med bedre struktur og et rikere mikroliv. Med bokashi i ulike former og stadier. Heia!

Mnja. Vi er ikke helt fornøyd, vil gjerne ha mer organisk materiale i bedet. Vi vil ha litt høyde på det, for det kommer til å synke sammen en hel del. Utvalget er begrenset i mars, men så kommer vi på noen sekker med høstløv som vi raket sammen på sen-høsten i fjor. Noe av løvet er gått med i vinterens jordfabrikker, men det er masse igjen.

Vi blander inn en del av dette, og enda litt mer av den opprinnelige jorden.

Bokashi. Jord

Og så bokashi. Fra vinterens utendørs jordfabrikk, en gammel varmkompostbinge som vi kun bruker som kald jordfabrikk nå, henter vi ut litt delvis omdannet bokashi. Vi sprer den utover i bedet, blander det godt med en del av skogsjorden vi gravde ut, og dekker til med litt mer av den jorden.

På toppen spanderer vi et lag med skikkelig fin jord som vi har gravd ut fra fjorårets varmbenk. I den jorden skal vi så.

Dette sår vi

Det mentale bildet som driver oss, er av frodig vill-ruccola i skogsbedet. Vill ruccola er en staude, og vi tror den kan passe der i skogkanten. Vi gjør det lettvint: vanner jorden lett og drysser frø utover – ruccola kan fint bred-sås. I tillegg prøver vi oss på litt kinesisk gressløk (sås i tuer) og pipeløk (bred-sås). Alle tre er grønnsaker som vi kjempegjerne vil ha på eggeskiva eller pastamiddagen, gryteretten eller eggerøra – på terrassen til sommer’n. Optimistiske drysser vi litt mer av den fine jorden over frøene og klapper lett til.

Vi vil egentlig absolutt ha jorddekke på dette bedet (som alle andre vekstplasser). Dekket vil hjelpe til å holde på fuktigheten i jorden, skjerme mot barnåler og ugress, og gjødsle jorden og skape gode betingelser for markene så de kan jobbe med jordens porestruktur. Men vi har ikke allverden å rutte med av jorddekke tidlig på våren: ingen naboer har begynt å klippe gresset ennå, og vi har ikke noe hageavfall heller. I stedet legger vi litt halm rundt kanten av bedet (så blir det lett å trekke den sammen rundt plantene når de blir større) og rapper litt gressklipp-dekke  fra i fjor fra en pallekarm som skal få en runde jordforbedring før det blir plantet ut og sådd noe i den. Så får vi i alle fall dekket til en del rundt de sådde tuene med kinesisk gressløk helt til venstre i bildet.

Til slutt trekker vi en fiberduk over hele stasen og krysser fingrene.

Og slik gikk det, altså. At vi ikke har gjort det før!

/AH, bokashinorge.no