Varmt og tørt vær er nemlig vesentlig for god sporedannelse og -spredning, mens for at sporene skal klare å spire er det viktig med høy luftfuktighet. De store temperaturforskjellene mellom natt og dag som vi opplever sent på sommeren og tidlig på høsten, gir ideelle forhold for at melduggen skal trives. Samtidig nærmer mange planter seg enden på visa, og er svakere og mindre motstandsdyktige. Da er det ikke så rart at melduggen nå får fotfeste.
Hva skjer egentlig?
Det er en varm og pen sensommerdag. En melduggspore kommer flyvende med vinden. Den har flaks og lander på en egnet plass på en mottagelig plante. Forholdene er gode. Natteduggen gjør lufta fuktig, og melduggsporen spirer. Da dannes det en hyfe. Hyfen er en slags tråd – ca én celle tykk, bestående av soppceller som følger på rekke og rad etter hverandre. Disse tynne celletrådene utgjør et mycel. Mycelet er den vegetative delen av soppen som tar opp næring fra omgivelsene. Gjennom mycelet kan melduggsoppen absorbere næring fra planten den har landet på. Når vi oppdager at en plante har fått meldugg, har allerede mycelet rukket å vokse og spre seg inne i planten. Det hvite belegget på bladene dukker nemlig ikke opp før omtrent 10 dager etter at planten ble infisert.
Hvor skadelig er meldugg?
Først og fremst er det skjemmende rent visuelt. En plante som er blitt angrepet av meldugg ser ganske syk og trist ut. Men en konsekvens som er betydelig verre for planten, er at det hvite belegget hindrer fotosyntesen. Bladene blir i praksis ubrukelige etterhvert som angrepet forverres – som igjen gjør at veksten stopper opp.
Hvor krise er det at en plante blir stygg og slutter å vokse? Det kommer litt an på. Utover høsten når plantene svekkes og uansett snart vil takke for seg eller gå i dvale, gjør det ikke så mye. Gresskarplantene mine blir for eksempel ofte helt hvite mot slutten av sesongen, men selve frukten er ferdig vokst og klar uansett, så det gjør ingenting (annet enn at det er litt stygt å se på). Hvis melduggangrepet derimot hadde skjedd tidlig på sommeren, kunne det ført til at avlingen ble betydelig redusert – og da blir meldugg absolutt et problem.
Hva kan vi gjøre?
Punkt én for å slippe problemer med meldugg er faktisk å velge melduggresistente sorter. Noen planter er spesielt utsatt, og da har det som regel også blitt gjort mye arbeid med å utvikle resistente varianter. For eksempel benytter foredlere av solbærsorter genmateriale fra skandinaviske og russiske solbær – nettopp fordi de er resistente mot meldugg.
Forebyggende behandling er også viktig. Til det bruker jeg Microferm. Microferm-mikrobene okkuperer plassen der melduggsporene kan spire, og dermed forhindres eller reduseres angrepet. Hvis soppinfeksjonen allerede er et faktum, kan Microferm redusere videre spredning – igjen ved at mikrobene tar opp plassen der melduggen ville vokst videre. EM-bakteriene er høyt utviklede, og sterkere enn soppbakteriene. Dermed blir det vanskeligere for melduggsoppen å få overtaket. Men Microferm kan ikke utkonkurrere mycelet som finnes inne i planten, kun det som er på overflaten.
Man kan også spraye med en hjemmelaget blanding bestående av: 1 dl natron (natrium bikarbonat), et par spiseskjeer vegetabilsk olje, et par spiseskjeer grønnsåpe og 10 liter vann. Dette virker også forebyggende, eller for å begrense milde angrep. Enten du velger å forebygge med Microferm eller hjemmelaget blanding bør du spraye ukentlig for best beskyttelse.
Hvor smittsomt er meldugg?
Melduggen er artsspesifikk. Kort forklart vil det si at én type meldugg bare angriper én type plante. Agurken får en annen type meldugg enn det rosene gjør. Ulempen er at det finnes ørten forskjellige melduggsopper, så hagen din som helhet kan likevel blir hardt rammet hvis forholdene ligger til rette for det. Melduggsporer er i lufta her, der og overalt. Hvor hardt rammet vi blir avhenger av vær og vind, samt hvor sunne og motstandsdyktige plantene våre er. Det er som med planter som med folk – har de det bra, tåler de mer.
Du kan gjerne klippe vekk hardt rammede plantedeler hvis du synes de er skjemmende. Jeg leser med jevne mellomrom velmente råd om at melduggrammede plantedeler må kastes på restavfall og ikke komposteres, men det er det faktisk ingen grunn til. Melduggsoppen er en snylteorganisme – en såkalt "obligat parasitt". Det vil si at den kun kan fullføre livssyklusen sin på en levende vertsplante. Når planten dør, mister melduggen sitt livsgrunnlag. Det er med andre ord ikke noe problem å kompostere plantemateriale som er angrepet av meldugg.