Totalberedskapen i Norge har nådd et tydelig vendepunkt. I fjor høst skjerpet regjeringen bereskapskravene, og 10. januar i år la de frem «Totalberedskapsmeldingen». Siden 90-tallet har vi levd med fred og forutsigbarhet, men nå har fremtidsutsiktene dessverre endret seg: Vi har vært gjennom en pandemi, uvanlig mye ekstremvær – og en pågående krig i Europa med alle sine ringvirkninger.
Totalberedskapsmeldingen inneholder tiltak for privatpersoner, kommuner, bedrifter og nasjonale myndigheter for å styrke det sivile samfunnets motstandskraft. Vi må rett og slett skape et samfunn som er bedre forberedt på krise og krig. To konkrete mål fra meldingen er å nå en 50 % selvforsyningsgrad innen 2030, samt å få på plass lagre for 3 måneders forbruk av matkorn innen 2029.
Dette er alvorlig tematikk og mange har tatt rådene til etterretning. Flere butikkjeder har sett en eksplosjonsartet vekst i salg av kriseutstyr, fra vanndunker og gassbeholdere til jod-tabletter og sveiveradioer.
Potet i plenen
Dyrking av egen mat er også en svært viktig del av et lands totale beredskap. En gjennomsnittlig privatperson vil slite fælt med å skulle brødfø seg selv utelukkende på egen avling – men alle monner drar! Under andre verdenskrig ble plener og parker dyrket opp. Jorda ga folk noe av maten som butikkene ikke kunne.
I en langvarig krise vil noen ekstra grønnsaker fra hagen kunne gi oss både kalorier, vitaminer og matglede som vi ellers kanskje ikke ville ha fått. Derfor er det helt naturlig at vi ser til kjøkkenhagen i urolige tider. Vi kan ikke sitte på hver vår tue og tro vi skal greie bli selvberget på grønnsaker – men vi kan få til en viss grad av sambering. Kanskje én i nabolaget har skikkelig dreisen på squash og kan tilby hele gata litt ekstra grønt. Kanskje noen har et villniss av ripsbusiker som barna kan få forsyne seg fra. Kanskje noens tomme gressplen kan gjøres om til potetåker. Litt her og litt der. Det er et realistisk mål, og vel verdt innsatsen.
Lite selvforsyning med utarmet jord
En veldig viktig utfordring i krisetider, er tilgangen på sprøytemidler og gjødsel. Dette er innsatsfaktorer som norsk landbruk er fullstendig avhengig av. Bare 4-5% av norske gårder drives økologisk. Noen driver også etter ulike regenerative metoder og er ikke nødvendigvis sertifisert økologisk.
Men selv om vi skulle legge til all godvilje og runde tallene opp, så vil fremdeles så godt som alle gårdene våre trenge tilførsel av diverse midler og næringssalter for å kunne drive som normalt. Og jord som har blitt utsatt for gift og kunstgjødsel over lang tid er livløs. Man kan ikke bare legge om driften over natten. Jorda må «avruses» og bygges opp på nytt – og det tar tid.
Med andre ord er den påståtte selvforsyningsgraden vår (på rundt 40%) sannsynligvis betydelig lavere i en situasjon hvor det blir vrient å få tak i kunstgjødsel og sprøytemidler. Å bygge opp jorda vår er derfor et meget viktig beredskapstiltak! Vi trenger levende jord med mye organisk materiale.
Bedre over tid
Vi kan ha samme mål for jorda i hagen vår: Å skape noe levende og robust som kan hjelpe oss i krisetider. God kjøkkenhagejord kan være en del av sambergingen. Alle former for kompostering kan bidra – fra varm- eller kaldkompost, til markkompost eller bokashi.
Når vi bygger opp jorda med organisk næring, skylles den nemlig ikke ut og forsvinner. Noe tas riktignok ut i form av grønnsaker vi høster, så vi må etter hvert tilføre noe nytt når vi spiser opp noe (for eksempel «søppel» som mat- og hageavfall), men vi bygger samtidig opp et stadig bedre dyrkingsgrunnlag. Vi skaper et rikt mikrobeunivers som hjelper til med alt fra nedbryting til å styrke plantenes immunforsvar. Det er en god sirkel.
I bokashihagen ser vi helt tydelig hvordan vi har tiden med oss. Jorda blir bare bedre og bedre. Vi høster kilovis med grønnsaker hvert eneste år, men likevel har vi gått fra gråblek og kompakt leirjord til rik og mørk moldjord. Det er en enorm forbedring og den har skjedd raskt. Så hvis det blir skikkelig krise er kjøkkenhagen beredt. Vi har hagen full av beredskapsjord som vi vet at vil gi en god avling – så så lenge vi har frø, er det håp!
//AS