Det høres kanskje litt motstridende ut å konservere matavfallet når målet vårt er ende opp med jord – det må jo nødvendigvis skje en nedbryting på et eller annet tidspunkt for at matavfall skal bli til jord – men fermenteringsprosessen er virkelig verdt å gjennomføre først likevel. Prosessen fremstår ganske udramatisk, så det er lett å få inntrykk av at det nesten ikke har skjedd noen ting. Men det har det!
Matavfallet vårt er fullt av næring og energi. Det består av store "byggeklosser" som proteiner, cellulose, stivelse og fett for eksempel. Under fermenteringsprosessen deles dette opp til betydelig mindre byggeklosser, som aminosyrer, sukkerarter, enzymer, vitaminer og antioksidanter.
Hvis vi gir proteiner, stivelse og fett til jordlivet tar det tid å bearbeide det. Det blir som om vi serverer dem en hel gris og sier "værsågod, nå kan dere slakte denne selv". Det er ikke nødvendigvis feil – mat får de jo, og det er vel og bra – men de får en betydelig større jobb med å tilberede maten, og det krever derfor også mer tid.
Når vi derimot serverer jordlivet aminosyrer, sukkerarter og antioksidanter, så er bordet ferdig dekket og maten er oppdelt på forhånd i passelige porsjoner. Da er det bare å forsyne seg! Derfor går omdanningen fra fermentert matavfall til jord så mye raskere enn fra ikke-fermentert matavfall til jord.
Endringene som skjer i matavfallet når vi fermenterer det er med andre ord ting som skjer på et mikroskopisk nivå. Det er mye som skjer – vi kan bare ikke se det så veldig godt. Det betyr dog ikke at det er usynlig og at du bare må "trust the process"! Hvis du vet hva du skal se etter kan du se at matavfallet ditt er blitt fermentert: Fargen blir litt annerledes, mer gulnet og blass, og matavfallet blir litt mykere. Man kan også kjenne at det har sluppet fra seg en del væske.
Dette matavfallet har stått og fermentert i nesten en måned. Og hadde vi latt det stå i noen måneder til, ville det fremdeles sett helt likt ut.
// AS