Varmbenken begynte som en mønsterbenk med rundt 50 grader varmere temperatur inni benken enn utenfor etter en uke, og sommervarm jord på noen-og-tyve grader da vi plantet ut i den 10. februar. Nå er varmbenken iskald. Frosten kryper opp på innsiden av pallekarmene, og jorden i benken er frossen. I alle fall det øverste jordlaget. Kondensen på innsiden av lokket er frosset til isperler. Vi har en frysebenk i hagen. Det blir liksom ikke helt det samme.
Det var det året det ble så kaldt
Det BLE riktignok uvanlig kaldt i overgangen mellom februar/mars dette året. Over uvanlig lang tid. Det ble målt 25 minus i Oslo; da hjelper det ikke så mye at det ofte er noen grader mildere her ute i fjorden. Likevel mener vi altså at vi ikke kan legge hele skylden for den frosne varmbenken på The Beast from the East som europeerne kaller den overraskende Sibir-kulden. Vi må nok ta det meste på vår egen vinterkappe.
Det er særlig to ting vi burde gjort annerledes med varmbenken dette året, tror vi. Vi har hatt varmbenker som har tålt tosifret antall minusgrader før, og de har stått ute i vind og snø. Likevel har de holdt koken. Varmen kommer jo innenfra, så hva gikk galt?
Dette gjorde vi feil i år:
1) Vi startet for tidlig
På én måte er dette beretningen om et varslet havari. Vi visste godt at vi var utenfor kjernetiden og tok en sjans da vi bygde varmbenken tidligere enn vanlig. Men vi skulle reise bort i slutten av februar, og ville at den daglige oppfølgingen de første par ukene med temperaturstigning og satbilisering skulle være overstått, og at plantene i benken skulle være vel etablert da vi reiste. Slik at det kunne klare seg noen dager uten tilsyn. Vi anla årets varmbenk 27. januar. Mens første halvdel av februar er det ideelle.
Det kunne gått bra. Som regel er det lyset som er problemet for en varmbenk som er startet tidlig. Når temperaturen har stabilisert seg rundt 20 grader (etter cirka to uker) og det er klart for å dyrke i benken, bør kalenderen ha rundet midten av februar. Det er ikke noe vits i å plante ut og så tidligere enn dette, for det er uansett ikke lys nok. Det er greit, tenkte vi. Det blir litt treg vekst i starten, bare. Men så kom altså udyret fra øst.
En varmbenk varer bare seks–åtte uker, har vi lest. Før den altså slutter helt å produsere egen varme og blir en kaldbenk. Varmbenken når en temperatur-topp etter cirka en uke, og deretter begynner den å synke. Ofte stabiliserer den seg en tid etter et par uker, men så vil den begynne å tape seg sakte men sikkert. Med riktig timing synker temperaturen i benken samtidig med at vårsola og temperaturen utenfor benken stiger. Da er alt vel. Men i år hadde vi altså startet ekstra tidlig, og sprengkulden kom relativt sent på vinteren og skulle vare en stund. Det gir usedvanlig dårlig timing for en varmbenk.
2) Bare halm: vi glemte løvet
Hestemøkk og halm er de «klassiske» ingrediensene i en varmbenk. Det gir som regel god varmeutvikling, og det gjorde det virkelig hos oss i år. Men halm brenner fort. For at varmen skal vare lenger, er det lurt å blande inn noe som ikke brenner så raskt også; løv for eksempel. Vi hadde to sekker med løv stående med tanke på varmbenken i år. Men vi glemte å bruke dem. Benken ble bygget i hui og hast før forberedelser til barnebursdag, og i hastverket ble de to sekkene med løv helt borte for oss. Varmbenken 2018 består altså BARE av halm, hestemøkk og hønsemøkk. Det er bra krutt, men det brenner fort. Da sibirkulden satte inn, var benken allerede fire uker gammel. Og kulden har holdt stand, mens varmen i benken nok renner ekstra fort ut uten det planlagte løvet.
Det var en tabbe. Med denne iskalde senvinteren hadde varmbenken hatt ekstra bruk for litt løv i miksen.
VARMBENK ER ALDRI FORGJEVES
Da vi skulle reise fra varmbenken noen dager mot slutten av februar, måtte vi velge mellom å satse på lys eller varme. Enten måtte vi sikre plantene mot kulde ved å la teppe og dyne ligge på dag og natt mens vi var borte, eller vi måtte droppe tildekkingen helt og bare legge litt fiberduk løst over plantene nedi benken; slik at de skulle få lys på dagtid. Vi valgte det siste. Det var nok et dårlig valg denne vinteren.
Så hva nå? Vel, vi kan altså tenke oss to grunner til at det gikk galt; men vi kan komme på hele tre grunner til at det kan bli veldig bra likevel:
1. Plantene kan klare seg. Varmbenken ER fortsatt en godt beskyttet vekstplass i hagen: en næringsrik drivbenk, antakelig med en svak varmekilde fortsatt (jorden er myk, bortsett fra et tynt lag helst øverst), den står inni en drivhustunnel og får dyne på om natten. Ingen av plantene har klappet sammen, og var de tilstrekkelig godt etablert før kulden kom, kan de komme til å skyte fart igjen når den gir seg. Da vil de være i rute med plantene vi har overvintret i drivhstunnelen siden i fjor høst, eller litt foran disse. Reddikfrøene som ikke har spirt til nå, regner vi ikke med å se noe til; dill- og brønnkarsefrøene kan ha klart seg. Heldigvis vokser reddiker superraskt når våren kommer, så da sår vi nye frø i benken.
2. Vi har back-up. Da vi plantet ut forkultiverte småplanter i varmbenken 10. februar, visste vi at det var tidlig. Vi tok noen planter av bataviasalat, ruccola og pak choi med inn i vinduskarmen igjen. De har stått under vekstlys og vokst forsiktig frem. De er vår back-up og kan erstatte planter som eventuelt måtte fryse i stykker i varmbenken, eller frysebenken, som vi kaller’n nå.
3. Hagens beste kaldbenk. Det er uansett aldri feil å ha en kaldbenk stappfull av «brent» hestegjødsel, hønsegjødsel og halm i drivhustunnelen. I år planlegger vi å dyrke squash på varmbenken når vinterens herligheter er spist opp. Det tror vi blir en god plan, uansett hvordan det går med de herlighetene.
Vi gir oss aldri!
/ah, bokashinorge.no