Karbon til jorden: Bondens prosjekt
Biokull har potensial til å løse større utfordringer enn lukt i bokashibøtta og skrinn hagejord. Helges prosjekt handler om noe mye større. Om mindre klimagasser fra norsk landbruk og mer karbonlagring i jord. Med biokull!
Idéen til biokullbondens prosjekt tok form på Håøya i Oslofjorden, hvor Helge i sommerhalvåret holder geiter og driver Håøya naturverksted: Ysteri og kafé som serverer hvit geitost fra Helges kashmirgeiter og ferske bakevarer fra vedovn. Håøya er en perle. Men da Helge kom dit i 2014 var den perlen godt gjemt. Den hadde grodd igjen.
– Det var ikke hogd noen ting på 50–60 år på Håøya i 2014, minnes Helge. – Hvis vi skulle få tilbake kulturlandskapet på øya, måtte vi hogge trær. Men det var ikke lønnsomt. Med frakt av maskiner og tømmer, ville det koste mer å gjøre hoggejobben enn vi ville kunne selge tømmeret for.
Det går jo ikke, det forstår vi.
– Dermed måtte vi finne anvendelse for tømmeret der ute, og så begynte jeg å jobbe med teknikker for å lage karbon av biomasse på en miljøvennlig måte.
Helge begynte å eksperimentere med pyrolyseteknikker og utvikle ovner for å lage biokull. Altså rent kull basert på biomasse – som krattskog fra Håøya, eller fra gårder rundt om i Norge. For det er ikke bare Håøya som gror igjen.
– Vi ser jo dette over hele landet, sier Helge. Norske bønder må hogge store mengder kvist, kvast og småtrær for å holde jorden de driver åpen. Gårdsdrift produserer biomasse.
Dette materialet blir i dag stort sett liggende langsmed jordene og lekke karbon til atmosfæren. Det er ikke lønnsomt for bonden å gjøre noe med det. Verdien er for lav. Denne situasjonen er uheldig både for bonden, og særlig for kloden. Vi trenger å få karbonet tilbake i jorden; vi trenger å utnytte og lagre overskuddskarbonet i jordekantene og hindre utslipp.
– Når man lager biokull av tremassen, blir ca. 50 % av karbonet igjen i kullet og kan lagres i bakken i hundrevis av år, forklarer Helge.
I stedet for å slippe det ut i luften.
Karbonlagring i jord. Funker det?
Globalt har vi for lite karbon i jordsmonnet, og vi slipper ut for mye karbon i atmosfæren. Vi trenger å bringe mer karbon tilbake i jorden, og lagre det der. Men det er ikke så lett å få til i jord som vi dyrker. Karbon tilføres jorden gjennom plantenes fotosyntese, og når vi graver bokashi og annet organisk materiale ned i jorden – men det fjernes igjen når vi høster avlinger og når mikrolivet bryter ned karbonet i jorden.
Biokull har imidlertid potensial, sier NORSØK i en rapport fra 2018: «Biokull kan brukes for lagring av karbon i jord. Positive egenskaper knyttet til jordforbedring kan bidra til at biokull tilført jordbruksarealer blir aktuelt som klimatiltak.»
Ved hjelp av relativt enkle pyrolyseovner kan bønder lage fantastisk biokull av materialet de kutter og hogger: Biokull som de kan bruke i fôret til dyra sine (for å hindre fordøyelsesplager), lade med husdyrgjødsel eller annen næring og bruke i jorden de dyrker, eller selge til bokashibrukere og andre hagefolk landet over som et nytt, klimasmart og svært gunstig lokalprodusert gårdsprodukt til bokashibøtta og hagen.
Det er dette som er Helges prosjekt. Han skal lage en ovn som egner seg for norske bønder til å lage biokull av den lokale biomassen på gården.
– Lokal biokullproduksjon bør være en del av løsningen for landbruket, mener kullbonden. – I små, private pyrolyseovner som utnytter lokal biomasse til å lage biokull.
Det skal også produseres biokull ved store, sentrale anlegg, mener han. Det er fint. Men en god del bør heller håndteres lokalt:
– For det er ikke all biomasse det er miljømessig forsvarlig å frakte til det sentrale anlegget, omdanne til biokull der, for så å frakte biokullet tilbake til gården igjen. Teknologien er så enkel at den fungerer fint i småskala, og det bør være mulig å skape lokale markeder for biokullet bøndene produserer, sier Helge.
Det er vi enige i. Det markedet kan for eksempel bestå av lokale bokashibrukere og andre hageeiere og hobbygartnere. Dem er det mange av i Norge!
Lokale kretsløp med lokale markeder
For at denne tanken skal bli satt ut i praksis og være levedyktig, må det lønne seg for bonden å kjøpe pyrolyseovn og gjøre jobben, å pakke biokullet og få det solgt. Alt dette innebærer arbeid, det koster, og det må gå rundt. For bonden, for de som skal pakke biokullet i passende forbrukspakninger, og for de som skal selge biokullet. Hvis dette dessuten skal få noen reell effekt, må verdikjeden kunne romme mer enn en enkeltbonde (eller ti) og direkte salg til de som kjenner til bonden og butikken hans. Hvis dette markedet skal skapes i en skala som monner, må det finnes rom for de som gjør informasjonsarbeidet og sørger for at biokullets fordeler blir kjent for alle som dyrker grønnsaker og blomster i hagene sine. Det må være plass til en lokal distribusjonskjede og til de allerede etablerte praksisene og marginene i butikkene hvor hagefolk handler.
Store mengder svart og støvete biokull må knuses og skapes om til et produkt i en passende forpakning som er fornuftig for folk å ha hjemme i huset og leilighetene sine. Det må bli et produkt for alle, også for de som bor og lager bokashi og dyrker i tettsteder og byer, på liten plass uten store lagringsmuligheter. Dem blir det stadig flere av.
Kan bokashibrukere og hagefolk i Norge representere et fornuftig marked og være med på å legge et grunnlag for slike lokale verdikjeder? Og dermed bidra til å få mer av karbonet som landbruket lekker i dag, ned i jorden som stabilt biokull? Kan vi sammen lage et marked som muliggjør landbrukspraksiser og investeringer som gir mer karbonlagring i jord? Når vi samtidig får nyte fordelene av mindre lukt i bokashibøtta og bedre struktur, mer væske og næring til hagejorden vår i lang tid?
Norskprodusert biokull som sendes til hele landet fra nettbutikk, er bare sånn passe lokalt. Enda. Men vi må vise bøndene at markedet finnes før det gir mening for dem å investere i pyrolyseovn og endre praksisene på gården. Det er dette VI kan gjøre.
La oss prøve!