Små barnehender som griper entusiastisk etter mat – en full neve løftes opp mot munnen… Det ser først lovende ut, men så greier på mystisk vis mesteparten å havne på gulvet likevel. Så kom det matpakker i retur fra barnehagen hvor det like gjerne kunne vært en bitteliten mus som hadde forsynt seg, ikke et sultent barn. Og det er jo helt umulig å beregne..! Plutselig er man inne i en ny vokseperiode og alt går ned på høykant. Dagen etter er det full stopp og kun et par smuler går i ungen.
Det ble fryktelig mye svinn. Vi prøvde å være lure. Samlet grøt som ikke ble spist i en boks i frysen så vi kunne blande det i pannekakerøre eller brøddeig senere. Sendte med ting i barnehagen som tålte å ligge så lenge at det kunne spises opp hjemme hvis det kom i retur. Men svinn ble det likevel, samme hvor flinke vi var.
Vi begynte å prate om hva vi kunne gjøre. Kunne vi gjøre matavfallet til noe, om ikke positivt, så i alle fall nøytralt? Så ikke vi gikk og kjente på så dårlig samvittighet for alt vi kastet hele tiden? En eventuell løsning måtte være veldig enkelt å gjennomføre i hverdagen og gå fort, hvis ikke ville det ikke funke i lengden. Kjapt, enkelt og ikke noe som man måtte forholde seg til daglig hvis alle ble slått ut av sykdom eller livet bare ble litt ekstra slitsomt og tungt en stund. Fantes det..? Vi begynte å google.
– Har du hørt om bokashi? spurte mannen sent en kveld. Mini hadde akkurat (endelig!) sovnet og jeg hadde ganske nøyaktig null hjernekapasitet eller krefter igjen til å bli introdusert for noe nytt. Jeg hadde ikke hørt om bokashi og ville helst ikke høre om det heller, i alle fall ikke akkurat da.
– Man kan gjøre om matavfallet sitt til jord skikkelig fort, fortsatte han.
– Så bra, sa jeg.
– Jeg tror det ville funket veldig bra, altså... Med den tonen som betyr "jeg har egentlig bestemt meg, men jeg vil helst at du skal være enig også".
– Ok, bare gå for det.
Jeg orket ingen innføring i noe som helst, men visste samtidig at er det noe min mann tar seriøst så er det research. Skal vi for eksempel kjøpe nytt sete til bilen eller ny støvsuger, sitter han og leser tester og sjekker reviews i dagevis før vi bestemmer oss for nøyaktig hva, samt hvor det lønner seg å kjøpe det. Derfor går det som regel fint å stole på hans konklusjoner når jeg ikke orker å tenke selv.
Uka etter kom han fornøyd hjem etter jobb med en svær pappeske. Vi pakket ut bøttene og han forklarte kjapt hva prosessen gikk ut på.
– Men hvordan blir det til jord..? lurte jeg. Jeg fikk en snikende følelse av at akkurat den siste delen av bokashiprosessen kanskje ikke var blitt like godt researchet som alt det andre.
– Det er kjempeenkelt, man graver det bare ned.
– Ja, men hvor?
– Jeg vet ikke, hvor man vil? I bakken eller noe.
Vi leide en kjellerleilighet med en bitteliten plen foran inngangspartiet, og selvom vi hadde en veldig hyggelig utleier tror jeg neppe så mye graving ville vært populært. Lett bekymret for hvorvidt jeg hadde overvurdert mannens evne til å velge riktig, begynte jeg å lese meg opp på bokashi selv.
Det endte med at vi lagde en improvisatorisk jordfabrikk i en stor plastkasse utenfor stuevinduet. Der fikk den stå vestvendt og under tak. Passe varmt og ikke for vått. I løpet våren og sommeren ble den full, og brått satt vi der med masse god jord.
– Kanskje vi skulle kjøpe noen potter og så noe enkelt? Salat eller noe?
Utleier var meget positivt innstilt til tanken på en lang rekke potter med grønnsaker langs husveggen.
– Bare gjør som dere vil, det blir sikkert kjempefint! sa hun.
Vi rakk akkurat å høste de første bladene med plukksalat og et par reddiker før det plutselig skjedde diverse uforutsette ting, slik det jo gjør i blant (og gjerne alt på en gang). Jeg byttet jobb. Han byttet jobb. Vi flyttet ut av byen. Plutselig hadde vi hage! Vi skaffet oss en billig kaldkompostbinge og plasserte i et hjørne. Gjennom vinteren fylte vi den med bokashi, og da våren kom igjen hadde vi en halv binge full av jord.
Siden har det bare ballet på seg. Vi fikk oss drivhus hvor pottene som hadde stått langs kjellerleilighetsveggen fikk flytte inn. Vi bygde pallekarmer og anla kjøkkenhage. Vi, som knapt hadde sådd et frø, er nå helt selvforsynt på salat og annet bladgrønt fra midt på våren til langt utpå høsten. Mini er blitt seks-og-et-halvt og søler ikke like mye med maten – men han kommer fortsatt hjem med matpakka full av halvspiste skorper og bananskall i ny og ne. Alt går i bokashien.
Vi trodde vi ikke hadde grønne fingre, men nå tilbringer vi all vår ledige tid i hagen – og nyter hvert eneste sekund. Kjøleskapet er fullt av hjemmedyrket og nullreist mat. Hagen er forvandlet fra tom plen til en slags spiselig skog, full av frukt og bær som mini kan gå og spise direkte fra busken. Fugler og insekter koser seg minst like mye som vi gjør. Og alt sammen startet med matavfallet til en ettåring.
// AS