Det er lett å være enig med Darwin om at meitemarken er aldeles fantastisk. For det første gjør den en grundig oppryddingsjobb ved å spise plante- og dyrerester. For det andre fører meitemarkens iver etter å grave og spise seg rundt i jorda til at kompakt jord løsnes opp, og både planterøtter og jordlevende organismer nyter godt av lufttilførsel og bedre drenering. Marken legger gjerne fra seg ekskrementene sine oppå bakken. Slik havner molda på overflaten mens småstein synker stadig nedover. Du har kanskje sett små jordklumper eller -hauger i plenen din? Det er jord og organisk materiale som har tatt seg en kjapp tur gjennom meitemarkens tarmer.
Meitemarken spiser enorme mengder jord. La oss si at du har en hage på ett mål. Da bor det sannsynligvis mellom 2 og 3 millioner meitemark i hagen din. De setter til livs opptil 20 tonn jord i året, og produserer 10 tonn med avføring..! Det er dog forskjell på meitemark – ikke alle artene er like glad i jord. Noen foretrekker heller planterester. På tross av at meitemarken ikke har hverken tenner eller kjever, greier den likevel å trekke med seg rusk og rask ned i jorda. Der bruker den spyttet sitt til å myke opp maten slik at den blir enklere å spise. Vel inne i meitemarktarmene, blandes planterestene med bakterier og enzymer, før de kommer ut i andre enden.
Charles Darwin testet også hva meitemarkene i hans egen hage foretrakk å spise. Etter å ha servert dem mye forskjellig, noterte han seg at de var glade i kirsebær, men favoritten var rå gulrot. Han konkluderte også i at marken hverken kunne lukte eller høre – etter å ha utsatt dem for både parfyme og klarinett, samt å prøve å rope til dem. Disse påfunnene tok de ingen notis av. Men da Darwin plasserte dem oppå et piano, ble det andre boller! Slik oppdaget han at meitemarken er ekstremt følsom for vibrasjoner. Det er utvilsomt en nyttig egenskap hvis en sulten trost kommer hoppende på leting etter deg.
Alle hans forsøk og observasjoner (inkludert et 29 år langt eksperiment som undersøkte hvordan steiner sank nedover i jorda etterhvert som marken dekket over dem med ekskrementer) ble til slutt en bok – «The Formation of Vegetable Mould through the Action of Worms, with Observations of their Habits» – utgitt i oktober 1881. Den solgte godt, faktisk flere tusen kopier de første ukene. Det var et viktig og opplysende verk som endelig ga meitemarken litt av den æren den fortjente.
En mark er ikke bare en mark
Vi kaller dem bare «meitemark», men egentlig finnes det mange forskjellige arter – og de gjør litt forskjellige jobber. Noen meitemarker er veldig flinke til å spise planterester, andre mumser i seg store mengder jord. De ulike artene påvirker derfor jorda litt ulikt, i tillegg til at de gjerne bor på ulike plasser. Så mangfold er viktig også blant marken!
Det har vært en del frem og tilbake rundt hvordan meitemarkene skal klassifiseres og systematiseres. Noen forskere har endt opp med å utvikle sine egne systemer opp gjennom årene, noe som ikke akkurat har hjulpet på forvirringen. Frem til så sent som 2011 trodde man at Norge hadde 19 ulike meitemarkarter. Da satte Artsdatabanken i gang et kartleggingsprosjekt, og man oppdaget at det fantes flere – hele 27 arter ble registrert. Ikke alle av disse har fått norske navn enda, og flere er riktignok ganske sjeldne, men at de hadde gått såpass lenge under radaren tyder på at vi gjerne kunne viet dem mer oppmerksomhet.
Med mindre du er ute på oppdrag for Artsdatabanken, er det disse meitemarkartene du har størst sannsynlighet for å støte på: Skogsmeitemark, grå meitemark, rosa meitemark, stor meitemark, lang meitemark og kompostmeitemark.
- Skogsmeitemarken (Lumbricus rubellus) er vår vanligste meitemark. Den lever i de øverste 10 cm av jorda, og spiser både ferske og døde planterester, samt rester av røtter. Ut ifra navnet gjettet du sikkert at den liker å bo i skogen, men man kan også finne den i dyrket mark over hele landet.
- Grå meitemark (Aporrectodea caliginosa) trives litt dypere enn skogsmeitemarken, gjerne ned til 25 cm under bakken. Den er veldig vanlig i dyrket mark – og det er særlig denne arten som koser seg glugg ihjel i jordfabrikken der den finner favorittmaten sin: Store mengder jord med halvomdannet organisk materiale. Grå meitemark liker også å beite på mikroorganismer som lever på planterøtter. Med en slik meny er det ikke akkurat overraskende at den elsker bokashi! Den er dessuten en liten hardhaus, og tåler graving og pløying bedre enn mange andre meitemarkarter, noe som kan være en fordel hvis man bor i en jordfabrikk.
- Rosa meitemark (Aporrectodea rosea) er liksom den rosa lillebroren til grå meitemark. Den spiser mye av det samme og oppfører seg forholdsvis likt, men er cirka halvparten så stor. Den trives veldig godt i enger og edelløvskog, og gjør en utmerket jobb med å drenere og lufte ut jorda med alle gangene den graver. Etter å ha spist seg full av jord og halvkomposterte planterester, legger den fra seg næringsrike ekskrementer nede i gangene sine – hvor planter senere kan finne og nyttegjøre seg av dem.
- Stor meitemark (Lumbricus terrestris) er, som navnet hinter om, den største meitemarken vi har. Den kan faktisk bli 20-30 cm lang! Er du ute og klipper snegler sent på sommerkvelden har du kanskje sett lynraske – og overraskende lange – meitemarker fyke ned igjen i jorda med lynets hastighet i det du tråkker i nærheten? Da er det sannsynligvis den store meitemarken du har sett. Den graver permanente ganger som kan gå opptil 2 meter ned i bakken. Her bor den, gjerne flere år på samme plass, mens den jobber imponerende effektivt med å rydde planterester fra overflaten og dra dem nedover i gangene. Det har blitt gjort forsøk i en eplehage hvor stor meitemark faktisk greide å fjerne 90% av løvet som hadde falt på bakken innen våren kom. Frukthager, beiter, enger og plener er gode habitater for stor meitemark. Den tåler pløying og graving dårlig, og er derfor ikke så vanlig i åkerjord.
- Lang meitemark (Aporrectodea longa) kan bli 12-25 cm lang, og finnes hovedsakelig sørøst i Norge. Den lager delvis permanente ganger slik som stor meitemark, mens menyen ligner mer på grå meitemark: Jord iblandet organisk materiale. Den er tynnere enn stor meitemark, og mer brungrå i fargen.
- Kompostmeitemark (Eisenisa foetida) lever i høyeste grad opp til navnet sitt, da den sjelden klarer seg utenfor menneskeskapte miljøer. Den er helt avhengig av store mengder husdyrgjødsel eller grøntavfall. Komposten vår er dermed helt perfekt, og de kan raskt bli veldig mange i en god komposthaug. Utenfor disse små paradisene er kompostmeitemarken fåtallig. Siden denne marken er rask og spenstig i bevegelsene og veldig enkel å oppformere, er det vanlig å bruke kompostmeitemarken som fiskeagn.
Vern om marken!
Meitemarken gjør en livsviktig jobb, og vi bør verne om den så godt vi kan. At flere begynner å følge no-dig-prinsipper er svært gode nyheter for marken. Jevnlig hardpakking og grov bearbeiding av jorda kan drepe meitemarken der og da, men det ødelegger også jorda som fremtidig habitat. Å pløye med tunge maskiner reduserer derfor bestanden. På litt mindre skala, i egne hager, kan vi med god samvittighet bare la spaden ligge og heller forsøke å bygge opp jorda vår med jordekke og mer skånsom dyrking.
Mangel på organisk materiale i jorda er dårlig nytt for meitemarken. Å forbedre jorda med bokashi er i praksis som å bedrive meitemarkoppdrett! Halvomdannede mat- og planterester, løs og luftig jord, og masse mikroliv – det er oppskriften på lykkelige meitemarker. I tillegg til å grave ned bokashi, hjelper det også godt med husdyrgjødsel, samt å tillate hvitkløveren å endelig få overta plenen. La heller ikke jorda ligge bar og brakk. Dekk med gressklipp, tang, løv og fermentert hageavfall, eller grønngjødsle med noe vakkert – som for eksempel blodkløver, tagetes, honningurt, linblomst eller ringblomst. Alt hjelper marken, som hjelper jorda, som hjelper oss.
Kjapt tilbake til Charles Darwin, så var han rimelig sikker på at meitemarkene var i alle fall litt intelligente. Han observerte dem dra blader ned i gangene sine, og antok at dette skyldtes at marken ønsket å holde den kjølige lufta ute. Nå vet vi selvfølgelig at marken heller tenker å spise seg mett enn å isolere huset sitt – men uansett om de skulle vise seg å være lynende intelligente eller ei, så er de utvilsomt en av de aller viktigste artene i hele vår planets historie, og jeg håper de vil eksistere i minst 300 millioner år til.
// AS